• Ole Christian Hyggen

Ingen HAB II-dom fra Høyesterett

Forrige uke ble det klart at Høyesterett ikke slipper inn anken fra HAB Construction AS etter den andre runden i lagmannsretten i sluttoppgjørstvisten med Innlandet fylkeskommune.


Slike beslutninger begrunnes ikke av Høyesterett, utover en henvisning til tvisteloven § 30-4. Etter denne bestemmelsen skal Høyesterett bare gi samtykke til behandling i Høyesterett når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett. Man kan ut fra dette anta at Høyesterett ikke har sett noen klare feil i rettsanvendelsen i dommen fra Eidsivating, og at de tre dommerne mener at de rettslige spørsmålene som nå ble forsøkt bragt inn for rikets øverste domstol, har fått tilstrekkelig avklaring ved den forrige runden i Høyesterett.


I den andre runden i Eidsivating lagmannsrett (LE-2019-107863) kom domstolen til at det ikke var «ført tilstrekkelige, tidsnære bevis for at byggherrens forhold forårsaket hindringer for entreprenørens produksjon». Innlandet fylkeskommune ble derfor frifunnet for krav på tilleggsvederlag for plunder og heft og for krav om vederlag for forsering.


"Den foreløpige konklusjonen – og påminnelsen – må være at det er Høyesteretts dom, og ikke den siste dommen fra Eidsivating, som er retningsgivende for behandlingen av plunder og heft- og forseringskrav fra entreprenørene"

Det er lett å forstå hvorfor lagmannsrettens dom nr. 2 ble forsøkt brakt inn for Høyesterett. Lagmannsretten synes ikke bare å stille meget strenge krav til bevis for årsakssammenheng, men etter det jeg kan se tolker de også kontrakten feil på flere punkter.


Et eksempel er krav om plunder og heft-vederlag med grunnlag i at kabelomlegging flere steder ikke var blitt foretatt i tide. Lagmannsretten uttaler om dette:


«Etter bevisførselen finner lagmannsretten det klart at manglende kabelomlegging virket forsinkende for HAB.»


Men konkluderer likevel slik:


«Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er ført bevis for at manglende kabelomlegging hindret HABs arbeider på en slik måte at det er riktig å tilkjenne tilleggsvederlag for plunder og heft. Det er dessuten lagmannsrettens syn at i den grad HAB ble hindret, skyldtes dette primært at HAB ikke i tilstrekkelig grad ivaretok den kontraktsbestemte koordineringsrollen, som blant annet må ha vært ment å forhindre plunder og heft knyttet til kabelomleggingen»


Til sammenligning skrev lagmannsrettsdommen i første runde følgende om dette spørsmålet:


«SVV var således ansvarlig for at det ble inngått nødvendige avtaler med kabeletatene. Et koordineringsansvar innebærer ikke at HAB er delegert ansvaret for å inngå avtaler med kabeletatene. Videre kan HAB vanskelig koordinere arbeidene med kabeletatene hvis det ikke foreligger et tilstrekkelig klart avtalegrunnlag mellom VVS og kabeletatene i bunn.»


Lagmannsretten synes i dom nr. 1 å være noe mer på ballen enn i dom nr. 2, når det gjelder hva det er naturlig å innfortolke i HABs forpliktelse til å koordinere de ulike kabelomleggingene. Under enhver omstendighet er det vanskelig å forstå hvordan lagmannsretten i siste runde både kunne komme til at manglende kabelomlegging virket forsinkende, og samtidig at det ikke var bevist at slik forsinkelse hadde en kostnad.


Det er få andre kontraktstyper hvor det er en så sterk sammenheng mellom tid og kostnader som i entreprisekontrakter.


Et annet forhold gjald HABs anførsel om mangelfull og forsinket prosjektering av stikkrenner. Lagmannsretten skriver om dette i den siste dommen:


«Lagmannsretten finner grunn til å bemerke at prosjekteringen av stikkrennene var så vidt mangelfull at det er nærliggende å tenke seg at den hindret effektiviteten i entreprenørens arbeid.»


Konklusjonen til lagmannsretten er likevel at det ikke er «ført tilstrekkelig bevis for at forholdet har ført til meromkostninger for HAB ut over det som allerede er gjort opp mellom partene». Det som var gjort opp mellom partene, var imidlertid etter HABs anførsler bare vederlag for konkrete endringer for stikkrennene.


Lagmannsretten misforstår etter min oppfatning Høyesteretts anvisninger på bevisvurderingen, når det utmåles KR NULL for et forhold som lagmannsretten selv karakteriserer som mangelfull og feilaktig prosjektering. Enhver som har vært borti et omtvistet byggeprosjekt, vet at forsinket og mangelfull prosjektering er kostnadsdrivende for entreprenøren.


Den foreløpige konklusjonen – og påminnelsen – må være at det er Høyesteretts dom, og ikke den siste dommen fra Eidsivating, som er retningsgivende for behandlingen av plunder og heft- og forseringskrav fra entreprenørene, både i og ikke minst, utenfor domstolene. Det er ikke utenkelig at entreprenører vil måtte minne byggherrer om dette i diskusjoner i byggemøter.


Etter min oppfatning er det utvilsomt mulig å føre tilstrekkelige bevis for plunder og heft- og forseringskrav. At slike krav fortsatt kan føre fram i domstolene, også etter HAB-dommen fra Høyesterett, er dom 15. november 2020 fra Borgarting lagmannsrett (LB-2019-192253) et eksempel på. Her ble entreprenøren tilkjent forseringsvederlag for komprimert byggetid, med hovedvekt på at forseringen var rapportert til byggherren gjennom månedsrapportene.




423 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle