Gulating lagmannsrett avsa dom 1. juli i ankesaken mellom Veidekke Entreprenør AS og Statens vegvesen, hvor Veidekke hadde anført at kontraktens dagmulktbelagte frister måtte settes til side fordi det var avsatt for kort byggetid. Veidekke fikk medhold i at SVV hadde brutt byggherreforskriften, men lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for å nekte byggherren dagmulkt.
Saken reiser spørsmål om forholdet mellom offentligrettslige pliktbrudd og gyldigheten av en kontrakt som rommer et slikt pliktbrudd.
Lagmannsretten kom altså til at staten selv hadde brutt byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c, ved at det var satt av for kort byggetid til å oppnå delfristene for Lyshorntunnelen i kontrakten på E39 Svegatjørn – Fanavegen. Forsinkelsen var så stor at det var påløpt dagmulkt tilsvarende kontraktens ansvarsbegrensning på 10 prosent av kontraktssummen, dvs. 229 832 215 kroner. Selv om det var forsinkelse på delfristene, overleverte Veidekke prosjektet innen sluttfristen 31. august 2020. Selskapet gjorde gjeldende at byggherren ikke kunne kreve dagmulkt som følge av bruddet på byggherreforskriften.
Her kan man dvele litt ved hva saksanlegget egentlig gjelder. Rettslig sett er det to prinsipielt ulike spor som kan anvendes når en part mener å være fristilt fra en kontraktsforpliktelse. Det ene er misligholdssporet, og det andre ugyldighetssporet. Misligholdssporet er som regel regulert i kontrakten (i hvert fall i standardkontraktene), men kan i mangel av kontraktsregulering bygge på bakgrunnsretten. Et eksempel er at entreprenøren kan holde tilbake sin ytelse og nekte å utføre arbeidet dersom byggherren ikke betaler. Ugyldighetssporet bygger vanligvis på bestemmelsene i avtaleloven fra 1918. For eksempel vil en avtale som har kommet i stand ved svik fra motparten, kunne anses som ugyldig etter avtaleloven § 33. En mye påberopt og lite brukt ugyldighetsbestemmelse, er avtaleloven § 36. Denne gir grunnlag for å revidere eller sette til side avtaler som anses urimelige. Læren om bristende forutsetninger er den ulovfestede halvbroren til avtaleloven § 36, som ofte påberopes samtidig.
Veidekke forsøkte begge spor i saken. Det ble både anført at brudd på byggherreforskriften var et automatisk kontraktsbrudd, og at delfristene måtte anses som ugyldige fordi de var i strid med lov.
Det som ikke er problematisert i dommen, er tidspunktet for kontraktsbruddet. Bruddet på byggherreforskriften skjedde i planleggingsfasen, altså lenge før kontrakten ble inngått, antakelig også før det som kalles den prekontraktuelle fasen.
Misligholdssporet har et klart utgangspunkt i bestemmelsen i NS 8406 pkt. 13.1, som sier at begge parter skal overholde de lover, offentlige forskrifter og vedtak som gjelder for deres kontraktsforpliktelser og for forholdene på byggeplassen. Gulating kom som nevnt til at vegvesenet ikke hadde overholdt byggherreforskriften.
For at et kontraktsbrudd eller mislighold skal få en bestemt konsekvens, må imidlertid konsekvensen ha en klar hjemmel. Enten i kontrakten eller i bakgrunnsretten. Lagmannsretten fant at den konsekvensen Veidekke anførte, ikke var regulert i kontrakten, og la til at det hadde formodningen mot seg at en så vidtrekkende konsekvens ikke fremkommer direkte av ordlyden i bestemmelsen. Dette er et nokså «straight» rettslig resonnement som det er vanskelig å angripe.
Det som ikke er problematisert i dommen, er tidspunktet for kontraktsbruddet. Bruddet på byggherreforskriften skjedde i planleggingsfasen, altså lenge før kontrakten ble inngått, antakelig også før det som kalles den prekontraktuelle fasen. Det reiser spørsmål om bruddet på forskriften i det hele tatt kan utgjøre et kontraktsbrudd.
Så var det ugyldighetssporet. Kortversjonen av rettstilstanden her er at det beror på en tolkning av den aktuelle lov- eller forskriftsbestemmelsen, hvilken betydning et brudd på bestemmelsen skal få for kontrakten. Det enkle eksemplet er preseptorisk forbrukerlovgivning hvor det ikke kan avtales dårligere vilkår for forbrukeren enn det som eksplisitt er angitt som ufravikelige regler til beskyttelse for forbrukeren.
Lagmannsretten kom til at lovgiver ikke har ment at brudd på byggherreforskriften skal få privatrettslige virkninger mellom byggherren og entreprenøren. Det ble vist til at byggherreforskriftens formål er å verne arbeidstakernes HMS-rettigheter, og ikke entreprenørenes økonomiske interesser.
Når jeg leser dommen, lurer jeg på om det er en tilleggsbegrunnelse for konklusjonen som ikke framkommer eksplisitt. For partene har ikke avtalt at Veidekke skal gjøre noe som er i strid med verken byggherreforskriften eller HMS-regelverket. Tvert imot, entreprenøren er forpliktet overfor byggherren av samme pkt. 13.1 til å overholde lover og forskrifter under gjennomføringen. Det avgjørende spørsmålet synes dermed å være hvem som har risikoen for at den avsatte byggetiden er tilstrekkelig. Her er utgangspunktet klart: Når entreprenøren har påtatt seg å levere kontraktsgjenstanden til avtalt tid, har entreprenøren tatt over risikoen for at den avsatte byggetiden er tilstrekkelig. Normalt er dette et spørsmål om hvor store ressurser entreprenøren må sette på for å nå fristene. Dersom det er fysisk umulig å nå fristene uten å bryte HMS-reglene, vil fristoppnåelse etter de entrepriserettslige risikoreglene fortsatt være entreprenørens risiko, med mindre det foreligger forhold på byggherrens side som hindrer framdriften.
Dersom byggherren hadde holdt tilbake opplysninger om at delfristene var vanskelige eller umulige å oppnå, ville det åpenbart foreligget et brudd på opplysningsplikten. Det var ikke situasjonen i denne saken. Riktignok anførte Veidekke at byggherren hadde gjort så klare feilvurderinger av byggetiden, at det måtte anses som en prosjekteringsfeil og opplysningssvikt. Dette ble avvist av lagmannsretten.
Dermed er spørsmålet om man her i det hele tatt har en sak hvor forholdet mellom en offentligrettslig plikt og gyldigheten av en kontrakt kommer på spissen. Kanskje har man ikke det. Det synes ikke å være snakk om en kontrakt som pålegger entreprenøren å gjøre noe som bryter HMS-reglene. Hvis det hadde vært saken, hadde det ikke vært tvil om at en slik forpliktelse ikke ville kunne håndheves for domstolene.
Saken er muligens så enkel at entreprenøren ved kontraktsinngåelse tar over risikoen for å levere kontraktsgjenstanden til avtalt byggetid. Læringspunktene for entreprenørene er i så fall klare: Konkurransegrunnlagets framdriftsplan og frister må studeres grundig på anbudsstadiet sammen med beskrivelser og mengder. Men dette vet entreprenørene fra før.
Det er ikke vanskelig å ha sympati med søksmålet, og det kan definitivt framstå som urimelig at staten krever inn dagbøter på over kr 200 millioner som entreprenøren ikke hadde mulighet til å unngå uten å utsette arbeidstakerne for fare og brudd på HMS-regelverket.
Dommen er ikke rettskraftig, og om den ankes og slipper inn til Høyesterett, vil det bli interessant å se hvordan rikets fremste dommere resonnerer omkring disse spørsmålene.
Comments