top of page
  • Ole Christian Hyggen

Geoteknikers ansvar for å vurdere naboeiendom



I en fersk dom fra Agder lagmannsrett (LA-2021-127892) ble geoteknisk prosjekterende erstatningsansvarlig for setningsskader på en naboeiendom. Domstolen mener at det var uaktsomt å legge til grunn uten nærmere undersøkelser at nabobygget var oppført i henhold til byggteknisk forskrift. Dommen er interessant fordi den baserer aktsomhetsvurderingen på bestemmelser i Eurokode 7. Dommen inneholder noen læringspunkter for rådgiverne, men det kan også stilles spørsmål ved om den er i samsvar med gjeldende rett.


Saken gjaldt et erstatningskrav fra eier av et industri- og forretningsbygg («Sjøhuset») på Gismerøya i Lindesnes kommune etter at utfylling av masser i sjøen ved siden av eiendommen førte til setningsskader. Det var Moldskjeran Eiendom AS («MEAS») som var tiltakshaver for fyllingsarbeidene på naboeiendommen.


Sjøhuset tok ut søksmål mot kommunen og MEAS, samt mot MEAS’ forsikringsselskap Protector. Disse søksmålene bygget på naboloven og alminnelig erstatningsrett.

Kommunen tok deretter ut regressøksmål mot MEAS og Protector, mens MEAS og Protector tok ut regressøksmål mot Cowi, som var geoteknisk prosjekterende for MEAS.

Partsforholdene kan illustreres slik:


Cowi AS hadde oppdraget som geoteknisk prosjekterende for MEAS. Fyllingsarbeidene startet i mars 2019, og Sjøhuset varslet kort tid etter om setningsskader på deres bygg.

Etter nærmere undersøkelser viste det seg at Sjøhuset var oppført på en ukomprimert fylling av sand, grus og stein, og at det ikke var utført geoteknisk prosjektering da lokalene ble bygget i 2001. Lagmannsretten, som var satt med fagkyndige meddommere, kom til at fyllingsarbeidene var den utløsende årsaken til setningsskadene, men også at svakheten ved grunnforholdene var en medvirkende årsak. Det var deretter spørsmål om det forelå ansvarsgrunnlag for de ulike saksøkte.


Ansvar etter naboloven

Lagmannsretten kom til at kommunen ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til byggetiltaket til å bli ansvarlig etter naboloven. MEAS og Protector ble derimot ansett ansvarlige overfor Sjøhuset etter reglene i naboloven §§ 9, 5 og 2.


Tapets størrelse, basert på kostnader med utbedring og tapte leieinntekter, ble fastsatt til totalt kr 12 millioner. Dette var betydelig mindre enn kostnadsbildet på kr 70 millioner som MEAS hadde skissert.


Erstatningen på kr 12 millioner ble deretter halvert som følge av at et flertall av dommerne mente at bygget tålte «særleg lite». Grunnlaget for dette var en spesialbestemmelse om lemping av erstatningsansvar i naboloven § 9 annet ledd. Begrunnelsen var at bygget var plassert på en ukomprimert fylling nær sjøkanten som ikke var erosjonssikret, og heller ikke geoteknisk prosjektert. Mindretallet mente at ansvaret måtte fall bort i sin helhet som følge av disse forholdene.


Rådgivningsansvaret

MEAS og Protector ble etter dette dømt til å betale kr 6 millioner til Sjøhuset, og lagmannsretten måtte da ta stilling til regresskravet mot Cowi.


Innledningsvis viser lagmannsretten til de sedvanlige formuleringene om at det gjelder et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, at rådgiveren skal bedømmes etter en profesjonell norm basert på at han/hun er fullt ut faglig oppdatert.


For den nærmere presiseringen av Cowis kontraktsforpliktelser viste lagmannsretten til bestemmelsene i Eurokode 7, som gjelder geoteknisk prosjektering (NS-EN 1997-1:2004+A1:2013+NA:2016).


Uten nærmere problematisering la lagmannsretten til grunn at Eurokode 7 sier noe om hvilke forventninger oppdragsgiver kan ha til den prosjekterende med tanke på undersøkelser av tilstanden på en naboeiendom. I dommen står det:


«I pkt. 3.2.1 fremgår det at geotekniske undersøkelser skal gi tilstrekkelige data om grunnforholdene ved og rundt byggeplassen som har betydning for konstruksjonens oppførelse. Videre følger det av pkt. 3.2.3. at prosjekterende skal identifisere eventuelle problemer som kan oppstå under bygging, mens det i pkt. 3.2.3 fremgår at prosjekteringsundersøkelsen på en pålitelig måte skal identifisere beliggenheten og egenskapene for all grunn som har betydning for den planlagte konstruksjonen eller påvirkes av den. Videre følger det av punkt 2.4.2 hvor det ved geoteknisk prosjektering bør vurderes om spenninger i grunnen, bevegelser forårsaket av glidning eller setninger i jordmasser mv. kan være aktuelle problemstillinger. I tillegg følger det av pkt. 3.4.2 at grunnundersøkelsesrapport bør inkludere blant annet befaring av hele byggeområdet med spesielt vekt på nabobygningers oppførsel.»

Geoteknikerne fra Cowi opplyste at de hadde lagt til grunn at det i forbindelse med oppføringen av nabobygget ble foretatt nødvendig prosjektering, at grunnforholdene var undersøkt og at fyllingen ble funnet egnet til å bygge på, samt at tiltaket tilfredsstilte krav i daværende plan- og bygningslov og TEK 07. De opplyste at de hadde vurdert konsekvensene av sjøfyllingen for Sjøhusets eiendom, men dette var ikke omtalt i de geotekniske notatene.


Det var flere sakkyndige vitner i saken, og tre av disse mente at Cowis undersøkelser var tilstrekkelige. Til tross for dette mente lagmannsretten, med støtte hos ett annet sakkyndig vitne, at det «ikke var aktsomt at Cowi uten videre la til grunn at lov- og forskriftskrav var fulgt ved oppføringen av Sjøhusets bygg, men at Cowi måtte foreta egne undersøkelser for å være sikker på at relevante krav rent faktisk var oppfylt.»


Lagmannsretten mente det var i kjernen av det geotekniske oppdraget «å hensynta naboeiendommene, herunder sikre de mot eventuelle skader». Det ble lagt til grunn at en befaring ville kunne avdekket risikoen for setninger, bl.a. som følge av at bygget var plassert nær sjøkanten. Det sakkyndige vitne Ølnes, som lagmannsretten støttet seg på, mente at Cowi burde innhentet opplysninger om tilstanden på Sjøhuset, samt dets fundamentering, materiale og setningshistorikk. Den risikoen for setninger som ev. ville blitt avdekket, skulle da blitt formidlet til oppdragsgiver, som kunne tatt stilling til om sjøutfyllingen likevel skulle utføres.


Vurdering av dommen

Dommen framstår som streng overfor Cowi, og det kan diskuteres om lagmannsretten har tatt riktig rettslig utgangspunkt for uaktsomhetsvurderingen.


Etter min vurdering er det ikke opplagt at eurokoden er relevant for vurderingen av om Cowi opptrådte uaktsomt. Jeg minner da først om at eurokodene er felleseuropeiske standarder, og ikke en del av regelverket under plan- og bygningsloven. De vil som regel være relevante på to måter. Den ene er at det er avtalt at det skal prosjekteres etter eurokodene. Den andre er at krav til konstruksjonssikkerhet i TEK17 § 10-2 være oppfylt når det er prosjektert i samsvar med eurokodene.


For at brudd på rolleforventninger som utledes av retningslinjer skal være relevant i en aktsomhetsvurdering, er det et grunnleggende krav at den aktuelle normen er ment å gi vern for det interessefeltet der skaden kom

Eurokode 7 oppstiller gjennom detaljerte bestemmelser for prosjekteringen krav til styrke, stabilitet, brukbarhet og bestandighet for den konstruksjonen som skal oppføres. Bestemmelsene er i liten eller ingen grad rettet mot hensyn til omkringliggende omgivelser og naboeiendommer. Bestemmelser i Eurokode 7 som retter seg mot befaring av byggeområdet synes å ha til formål å bidra til korrekt geoteknisk prosjektering av tiltaket – ikke å unngå skade på naboeiendommer.


Det oppstår da et spørsmål om det som i erstatningsretten kalles krav til parallellitet mellom den spesifiserte normen som trekkes inn i aktsomhetsvurdering og den risiko det er spørsmål om påstått skadevolder burde reagert mot.


For at brudd på rolleforventninger som utledes av retningslinjer skal være relevant i en aktsomhetsvurdering, er det et grunnleggende krav at den aktuelle normen er ment å gi vern for det interessefeltet der skaden kom. F.eks. la Høyesterett til grunn i Rt-1957-590 at brudd på bestemmelser som var ment å beskytte jernbanens eget personell, ikke kunne påberopes til begrunnelse for erstatningsansvar overfor en skadelidt som oppholdt seg ulovlig på jernbanelinjen.


Når formålet med bestemmelsene i Eurokode 7 er å sørge for riktig geoteknisk prosjektering av det aktuelle tiltaket, og ikke å beskytte naboeiendommer mot konsekvenser av tiltaket, er det derfor vanskelig å se at lagmannsretten har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved å bygge uaktsomhetsvurderingen på eurokoden.


Et annet utgangspunkt som kan diskuteres, er den omvendte bevisbyrden som lagmannsretten legger til grunn. Lagmannsretten viser til en uttalelse som stammer fra Hans Jakob Urbyes kommentarutgave til NS 8401 og NS 8402, hvor det heter at dersom resultatet av prosjekteringen ikke er vellykket, er det en presumpsjon for at det foreligger en prosjekteringsfeil. Dette medfører at bevisbyrden snus slik at det er den prosjekterende som må påvise at prosjekteringen er forsvarlig.


Nedslagsfeltet for dette presumpsjonsprinsippet vil være der det er klart at den prosjekterende har gjort en feil, som f.eks. feilberegning av laster. Det er ikke like opplagt at man kan operere med et presumpsjonsprinsipp og snudd bevisbyrde når det gjelder rådgivning (her: at Cowi skulle gjort oppdragsgiver oppmerksom på faren for setningsskader hos naboen).


Her sier lagmannsretten at setningene på naboeiendommen viste at Cowis prosjektering ikke var vellykket, og at det derfor var Cowi som hadde bevisbyrden for at prosjekteringen var forsvarlig. Siden det ikke var noe galt med Cowis prosjektering, mener jeg dette er et rettslig tvilsomt utgangspunkt for bevisvurderingen, ikke minst i lys av at setninger kan være både forventet og uunngåelig når det bygges tett på andre bygg.


Læringspunkter

Uansett kan det trekkes noen læringspunkter ut av dommen. De to viktigste er at prosjekterende alltid bør innlemme risikovurderinger i oppdraget, og sørge for at dette formidles skriftlig til oppdragsgiver. Et tredje punkt er at det på forhånd kan være vanskelig å spå utfallet av slike saker i domstolene.




284 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page