Kan en arkitekt bli erstatningsansvarlig for utbedring av prosjekteringsfeil når entreprenøren ikke har bygget i samsvar med arkitektens tegninger? Spørsmålet er behandlet i en interessant dom fra Borgarting lagmannsrett 7. juli i år.
Saksforholdet
Saken gjaldt byggingen av et nytt kirke- og kultursenter på Spikkestad i Asker kommune. Oppdragsgiver saksøkte arkitektene og deres forsikringsselskap for mangelfull prosjektering av fuktsikring av en skråvegg i en tårnkonstruksjon (se bilde). Veggen har en helling på 73 grader, en overflate på 188 m2, og 27 vinduer. Det ble krevd erstatning for de estimerte kostnadene med å rive veggen og bygge den opp igjen, beregnet til kr 7,5 millioner.
Rådgiverne var fordelt i to prosjekteringsgrupper. Arkitektene var i prosjekteringsgruppe 1 sammen med RIB og RIG, mens prosjekteringsgruppe 2 bestod av funksjonene AIAk, RIBr, RIBfy, RIV og RIE. Bermingrud Entreprenør var engasjert av byggherren som utførende entreprenør. Bygget ble overlevert i 2018.
Kort tid etter overtakelsen ble det oppdaget og reklamert over vannlekkasjer. Byggherrens konsulent avdekket i den forbindelse både påståtte prosjekteringsfeil og utførelsesfeil. De konkrete lekkasjene var imidlertid forårsaket av utførelsesfeil, og hadde ikke noe med prosjekteringen å gjøre.
Oppdragsgiver anførte at «skråkonstruksjonen» skulle tilfredsstille preaksepterte løsninger for tak, noe den ikke gjorde. Arkitektene var uenige i at skråkonstruksjonen var et tak, og mente at det ikke fantes preaksepterte løsninger. De hevdet at prosjekteringen var forsvarlig, og viste til at materialvalg var gjort etter avklaringer med bygningsfysiker (RIBfy). RIBfy var engasjert av oppdragsgiver i en egen kontrakt, slik at eventuelle feilvurderinger fra denne ville være oppdragsgivers risiko overfor arkitektene.
Rettens vurderinger
Lagmannsretten delte seg i et flertall bestående av de tre juridiske dommerne, og et mindretall bestående av de to fagkyndige meddommerne (arkitekt og partner i Snøhetta, Trond Tarald Lundevall og siv.ing. Eystein Abel Engh).
Flertallet viste til at det må stilles strenge krav til prosjekteringen, og at det «i liten grad kan aksepteres usikkerhet eller tvil med tanke på om fuktutfordringene er løst på en tilstrekkelig god måte», samt at det ikke kan «godtas løsninger som man ikke vet om vil innebære risiko for fuktskader eller ikke».
Flertallet måtte ta stilling til om konstruksjonen var å anses som en vegg eller et tak med tanke på rekkevidden av TEK 10 og Byggforskserien. TEK 10 § 13-17 første ledd gjelder fuktsikring av yttervegger, og lyder:
«(1) Fasadekledning, vindu, dør og installasjon som går gjennom vegg, skal utformes slik at nedbør som trenger inn blir drenert bort og fukt kan tørke ut uten at det oppstår skader.»
§ 13-17 tredje ledd omhandler kravene til fuktsikring av tak:
«(3) I luftede takkonstruksjoner hvor kondens kan oppstå på undersiden av taktekking eller taktekking ikke er tilstrekkelig tett til å forhindre inntrenging av vann, skal underliggende konstruksjon beskyttes ved hjelp av et vanntett undertak.»
Flertallet kom til at § 13-17 tredje ledd fikk anvendelse på skråkonstruksjonen. Dette medførte krav om vanntett undertak. Flertallet støttet seg på en rapport fra Sintef, og kom til at teglforblendingen gjorde det nødvendig med en «spesielt fuktsikker underkonstruksjon». I dette tilfellet var underkonstruksjonen prosjektert som et kombinert undertak og vindsperre, og denne innebar «en slik grad av risiko for lekkasjer» at prosjekteringen måtte anses mangelfull.
I forbindelse med aktsomhetsvurderingen pekte flertallet spesielt på at det ikke var ført bevis for at det ble foretatt nærmere analyser eller grundige vurderinger av hvordan fuktproblematikken skulle håndteres.
Nærmere om årsakssammenhengen
Flertallet kom også til at det var årsakssammenheng mellom prosjekteringsfeilene og det tapet som krevdes erstattet. Dette ble begrunnet med at tapet ikke ville oppstått dersom prosjekteringen hadde vært feilfri. Flertallet erkjente imidlertid at betingelseslæren ikke kunne underbygge årsakssammenhengen siden oppdragsgiver uansett ville få et tap med å utbedre entreprenørens mangelfulle utførelse. Det ble derfor vist til at betingelseslæren i slike tilfeller modifiseres av «prinsippet om overtallige årsaksfaktorer», hvilket innebar at begge skadevolderne kunne holdes fullt ut ansvarlige. Jeg har kommentert dette nærmere nedenfor.
Mindretallet
Mindretallets votum er interessant siden det var disse som hadde den tekniske kompetansen i dommerpanelet. Mindretallet mente at arkitektenes prosjektering framstod som grundig og tilstrekkelig omsorgsfull. De framhevet særlig hvordan byggherren hadde satt opp prosjekteringsruppen med ulike kompetanseområder, og at bygningsfysiker var sentral for prosjektering av fuktsikring. Ansvaret måtte ifølge mindretallet følge de funksjoner de ulike rådgiverne var tildelt av byggherren, og det ble vist til at håndtering av fuktproblematikken primært lå innenfor RIBfys kjerneområde, ansvarsfelt og kompetanse.
Når det gjaldt årsakssammenheng, pekte mindretallet på at lekkasjene var et resultat av at den utførende ikke hadde fulgt arkitektens tegninger ved bygging. De viste til at skråveggen måtte rives og bygges om pga. rene utførelsesfeil, og at dette måtte utføres helt uavhengig av om det måtte være svikt i prosjekteringen. Det var også uklart om byggherren hadde benyttet sin rett til å kreve at entreprenøren utbedret manglene han var ansvarlig for. Entreprenøren var for øvrig gått konkurs to år etter overtakelsen.
Kommentarer til dommen
Dommen reiser flere interessante spørsmål. Jeg skal kommentere to av dem.
Det første gjelder vurderingen av selve kontraktsbruddet.
Uaktsomhetskravet har en objektiv og en subjektiv side. Den objektive siden refererer til at det må foreligge brudd på en rettslig relevant handlenorm, mens den subjektive siden refererer til at handlingen eller unnlatelsen som resulterer i normbruddet må kunne bebreides påstått skadevolder som forsettlig eller uaktsom.
Denne inndelingen av skyldkravet i en objektiv og en subjektiv side har man både innenfor og utenfor kontrakt. Utenfor kontrakt snakker man gjerne om brudd på allmenne handlenormer. Innenfor kontrakt utledes handlenormene av kontraktsforpliktelsene; avtalen definerer altså hvilke handlinger og unnlatelser som er rettmessige og hvilke som er urettmessige mellom partene. Innholdet i skyldkravets objektive side fastlegges dermed gjennom en avtaletolkningsprosess.
I denne saken var det ingen krav i avtalen som var brutt, og det var heller ikke fysiske bevis for at prosjektert løsning ikke var fuktsikker. Det avgjørende var derfor om det forelå brudd på kravene i byggteknisk forskrift. Dette var alt annet enn klart siden partene ikke var enige om konstruksjonen var en vegg eller et tak.
Det er noe overraskende at flertallet, uten støtte fra de fagkyndige meddommerne, i et spørsmål hvor både tolkningen av TEK 10 og vurderingen av de tekniske løsningene, var usikker, kom til at det forelå en prosjekteringsfeil. Arkitektenes løsning med diffusjonsåpent undertak og vindsperre er en vanlig måte å bygge på. Vindsperresjiktet vil normalt hindre vann å trenge videre inn i konstruksjonen. At bygget har stått i fem år uten vannlekkasjer på de delene av veggen hvor det ikke var utførelsesfeil, framstår som et bevis for at løsningen fungerte. Flertallet støttet seg imidlertid på Sintef, selv om Sintef ikke strakk seg lenger enn til å konkludere med at «prosjektert løsning sannsynligvis ville ført til lekkasjer kort tid etter ferdigstillelse i mer en halvparten av tilfellene».
Det andre spørsmålet gjelder kravet om årsakssammenheng.
Høyesterett slo fast ved p-pilledom II i 1992 at betingelseslæren er hovedregelen i norsk erstatningsrett. Betingelseslæren anvendes både når ansvaret bygger på kontraktsbrudd og når det bygger på brudd på allmenne handlenormer. Læren går ut på at en årsaksfaktor anses som årsak bare dersom den var en nødvendig betingelse for skaden. Hvis skaden ville inntruffet også om årsaksfaktoren tenkes borte, foreligger det derfor ikke årsakssammenheng etter betingelseslæren.
Årsakssammenheng kreves ikke bare mellom det ansvarsbetingende forhold og primærskaden, men også mellom primærskaden og den økonomiske skaden. Det første årsaksleddet avgjør om ansvar kan pålegges, mens det andre årsaksleddet avgjør hvilket tap som kan kreves erstattet.
I denne saken var det ikke årsakssammenheng etter betingelseslæren fordi byggherren uansett ville fått kostnader med å utbedre entreprenørens mangler. Mindretallet hevdet forståelig nok at dette måtte innebære at arkitektene ikke var erstatningsansvarlige.
Flertallet løste dette som nevnt ved å vise til at betingelseslæren måtte modifiseres av prinsippet om overtallige årsaksfaktorer. Dette er nok en liten henvisningsglipp, fordi prinsippet om såkalt overtallige årsaksfaktorer gjelder en situasjon hvor den enkelte årsaksfaktor verken er nødvendig eller tilstrekkelig til å volde skaden. Det er riktigere å omtale bidragene fra arkitektene på den ene siden og entreprenøren på den andre siden, som konkurrerende samtidige årsaksfaktorer. Dette er en situasjon hvor hver årsaksfaktor er tilstrekkelig til å volde skaden, men hvor en direkte anvendelse av betingelseslæren fører til at ingen blir ansvarlig fordi ingen av årsaksfaktorene var nødvendige betingelser for skaden. Se for øvrig LH-2022-142606, som også gjelder en slik situasjon.
Ifølge Hagstrøm/Stenvik kan en årsaksfaktor som ville vært tilstrekkelig til å volde skaden, anses som årsak selv om den ikke var nødvendig for skaden. De gjør altså et unntak fra betingelseslæren, og påpeker samtidig at det vil bero på en nærmere vurdering om en tilstrekkelig årsaksfaktor alltid skal anses som årsak.
Jeg kan for min del ikke se hvilket grunnlag arkitektene skulle kunne kreve regress av entreprenøren på
Selv om flertallet har rett i at det kan foreligge årsakssammenheng også utenfor betingelseslæren, savner jeg en nærmere drøftelse av problemstillingen fordi den er så uvanlig.
Hagstrøm/Stenvik påpeker at det er sjelden at to tilstrekkelige årsaksfaktorer opptrer på samme tid, og at det derfor finnes lite praksis om slike tilfelle. Jeg antar at grunnen til det er at forutsetningen for at spørsmålet i det hele tatt oppstår, er at de to årsaksfaktorene har ført til samme skade. Hvis de ulike årsaksfaktorene har ført til separate skader, har man ikke en situasjon med samvirkende årsaker, og de vanskelige spørsmålene som drøftes her, oppstår ikke.
Konkret innebærer dette, slik jeg ser det: Arkitektenes feilprosjektering har ført til at undertaket (angivelig) ikke er vanntett. Entreprenørens slurvete utførelse har ført til mangelfull kvalitet. I begge tilfeller er det faktisk årsakssammenheng, men primærskadene er forskjellige. Det er først når man kommer til det økonomiske tapet at det foreligger årsakssamvirke. Er det da riktig å anvende Hagstrøm/Stenviks prinsipp om konkurrerende samtidige årsaksfaktorer? Det virker ikke som flertallet har sett problemstillingen når det uttaler: «Hvordan et eventuelt regressoppgjør mellom prosjekterende og utførende vil se ut i et slikt tilfelle, skal lagmannsretten ikke ta stilling til.» Jeg kan for min del ikke se hvilket grunnlag arkitektene skulle kunne kreve regress av entreprenøren på (hvis han ikke var gått konkurs). Måtte de ikke ha vært solidarisk ansvarlige for samme skade for at det skulle ha foreligget regressadgang?
Hvis man problematiserer dette slik jeg her antyder, kommer det noen nye momenter inn i vurderingen. Ett av disse er om byggherren med henvisning til tapsbegrensningsplikten har en plikt til å forfølge sitt krav om utbedring overfor entreprenørens mangelfulle ytelse før et eventuelt erstatningskrav kunne fremmes mot arkitekten. Entreprenøren er forpliktet til å utbedre manglene uansett, og ingen erstatningsrettslig problemstilling oppstår.
I denne saken ville det heller ikke vært spesielt urimelig om arkitektene gikk fri, siden det tross alt ikke var konkrete bevis for at den prosjekterte løsningen ikke var fuktsikker.
Kanskje ble det til syvende og sist avgjørende at entreprenøren var gått konkurs, og at det økonomiske styrkeforholdet mellom Asker kirkelige fellesråd og Gjensidige Forsikring slo ut i arkitektenes disfavør.
(Foto: Jan-Tore Egge, CC BY-SA 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0>, via Wikimedia Commons)