Foreldelse av krav i og utenfor kontrakt

Ny dom fra Høyesterett viser at foreldelse må vurderes for hvert grunnlag når det påberopes ansvar både innenfor og utenfor kontrakt.

I saker om rådgiveransvar ser man stadig oftere at det såkalte Bori-ansvaret påberopes av den som krever erstatning. Bori-ansvar er et deliktsansvar, altså et erstatningsansvar utenfor kontrakt, knyttet til offentligrettslige plikter i byggesaker – typisk for ansvarlig søker, prosjekterende eller utførende foretak.

Selv om det finnes en kontrakt mellom partene, er det ikke til hinder for at skadevolder kan holdes ansvarlig også etter andre rettsgrunnlag.

Terskelen for ansvar etter Bori-prinsippene er imidlertid høy. Grunnlaget fungerer som et sikkerhetsnett der kontraktsansvar ikke kan gjøres gjeldende, og hvor skadelidte er påført et betydelig tap og satt i en vanskelig situasjon – ofte kombinert med grov uaktsomhet fra skadevolders side (Kruse Smith-dommen, avsnitt 73).

Krav innenfor kontrakt foreldes tidligere

At Bori-ansvaret påberopes, skyldes ofte at kontraktsansvar er utelukket – for eksempel fordi kravet er foreldet.

Kort fortalt foreldes kontraktskrav tre år etter at misligholdet inntraff, mens deliktskrav foreldes tre år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Litt forenklet betyr det at skadelidte utenfor kontrakt har tre år på seg fra det er grunnlag for å ta ut søksmål.

Også reglene om tilleggsfrist er mer gunstige for skadelidte i delikt. Mens et kontraktskrav maksimalt kan gjøres gjeldende i 13 år etter misligholdet, kan et deliktskrav fremmes opptil 20 år etter den skadegjørende handlingen.

Ny Høyesterettsdom klargjør

Høyesterett avsa 22. oktober 2025 dom i en sak hvor det var påberopt både kontraktsansvar og deliktsansvar (HR-2025-2084-U). Saken gjaldt et sameie i Trondheim som saksøkte prosjektleder og geoteknisk prosjekterende etter at en gabionsmur hadde sunket sammen. Foreldelsesspørsmålene ble behandlet særskilt.

En mulig situasjon er at deliktskravet ikke er foreldet, men materielt uberettiget – mens kontraktskravet er materielt berettiget, men foreldet.

Når et krav bygger både på kontrakt og delikt, foreldes det også etter ulike regler. I rettspraksis er det lagt til grunn at et krav som bygger på ulike ansvarsgrunnlag, først vil være foreldet når det er foreldet etter begge regelsett. Dette prinsippet ble imidlertid misforstått av lagmannsretten.

Lagmannsretten kom til at kravet utenfor kontrakt ikke var foreldet, og konkluderte med at det derfor ikke var nødvendig å vurdere kontraktskravet.

Dette var ifølge Høyesterett feil rettsanvendelse. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at erstatningskravet som sådan ikke var foreldet, uavhengig av rettsgrunnlag. Høyesterett presiserte at ansvarsgrunnlagene er forskjellige, og at retten derfor måtte ta stilling til foreldelse for hvert grunnlag.

En mulig situasjon er at deliktskravet ikke er foreldet, men materielt uberettiget – mens kontraktskravet er materielt berettiget, men foreldet. Lagmannsretten skulle derfor også tatt stilling til om kravet innenfor kontrakt var foreldet. Dommen ble opphevet og sendt tilbake til ny behandling.

Mellom linjene fra Høyesterett kan man lese at det er mye som peker i retning av at kontraktskravet er foreldet. Hvis dette blir lagmannsrettens konklusjon, vil skadelidte kun stå igjen med Bori-grunnlaget. Som påpekt ovenfor, skal det mye til før ansvar på slikt grunnlag inntrer. Det gjenstår å se om sikkerhetsnettet er der for saksøkerne.