Grensesnittet mellom RIB og RIG kan gi opphav til prosjekteringsfeil, med påfølgende tvist om plassering av ansvaret. Jeg har sammenlignet to dommer fra Borgarting lagmannsrett om temaet.
Den nyeste dommen ble avsagt 27. januar 2022, og gjaldt bygging av et landbasert oppdrettsanlegg for laks utenfor Fredrikstad. Fredrikstad Seafoods AS hadde engasjert den danske leverandøren Gråkjær A/S’ norske datterselskap for oppføring av anlegget i en totalentreprise basert på NS 8407. Tvisten gjaldt hvem av de to partene som hadde risikoen for at fundamentene ikke var egnet for de stedlige grunnforholdene. Gråkjærs RIB hadde prosjektert stripe- og punktfundamenter, og det ble raskt avdekket at dette førte til skjevsetninger og sprekker i en kulvert.
Fredrikstad Seafoods hadde fått utført grunnundersøkelser og utarbeidet et geoteknisk notat i forprosjektet fra det svenske rådgivningsfirmaet Inhouse Tech AB, med avtale basert på NS 8402. Inhouse Tech hadde angitt kalksementstabilisering av grunnen, samt fundamentering av de ulike tankene og byggene på en heldekkende tykk, konstruktivt armert betongplate. Byggherren fikk utført KC-pelingen, mens Gråkjær skulle prosjektere fundamentene innenfor sin entreprise.
Gråkjær anførte at de ikke hadde priset og medtatt bunnplate i tilbudet. Selskapet hadde uttrykkelig presisert at anlegget ville bli fundamentert på samme måte som et anlegg i Danmark, hvor det ikke var benyttet armert bunnplate. Siden selskapet ikke var forpliktet til å levere hel bunnplate, ble det anført at selskapet heller ikke hadde risikoen for feilprosjekteringen.
Dette fikk de ikke lagmannsretten med seg på. Lagmannsretten la til grunn at kontraktens funksjonskrav innebar et krav om en formålstjenlig og funksjonell fundamenteringsløsning tilpasset grunnforholdene på stedet. Hel plate var nødvendig for å ivareta kontraktens funksjonskrav, og da var også Gråkjær forpliktet til å prosjektere slik løsning. Dette er ikke en spesielt oppsiktsvekkende konklusjon. Dersom en totalentreprenør ikke vil påta seg risikoen for fundamenteringsløsningen, krever det enten at byggherren har beskrevet løsningen eller at totalentreprenøren tydelig har tatt forbehold.
Gråkjær anførte videre at grunnforholdene var annerledes enn det totalentreprenøren hadde grunn til å regne med, og at risikoen for at fundamentene måtte omprosjekteres derfor lå hos byggherren.
Gråkjær var informert om at det var varierende dybde til fjell og dermed stor risiko for skjevsetninger. Selskapet mente imidlertid at forutsetningen om kalksementstabilisering kunne oppfattes som at risikoen for skjevsetninger var håndtert av byggherren. Lagmannsretten ga heller ikke medhold på dette punktet, og viste til at Inhouse Techs opplysninger om kalksementstabilisering måtte ses i sammenheng med at det var angitt en konstruktivt armert bunnplate i RIG-notatet.
Dette er et punkt i dommen hvor Fredrikstad Seafoods neppe kan ha vært sikre på utfallet.
Gråkjær hadde også anført at Fredrikstad Seafoods og Inhouse Tech måtte ha forstått at den prosjekterte fundamenteringsløsning ikke var i samsvar med RIG-notatet, og derfor gjort anskrik om dette. Bl.a. mottok Inhouse Tech skisser fra Gråkjær før byggingen startet. Lagmannsretten la ikke avgjørende vekt på dette. Domstolen mente at det sentrale var at grunnforholdene var slik Gråkjær måtte forvente, og at totalentreprenøren ikke syntes å ha bemannet prosjektet med tilstrekkelig kvalifisert RIB.
Dette er et punkt i dommen hvor Fredrikstad Seafoods neppe kan ha vært sikre på utfallet. På et slikt punkt kan det vippe begge retninger, og det er ofte ikke lett å se på forhånd hva som vil være avgjørende for domstolen. Dommen nedenfor er et eksempel i en annen retning.
En tredje hovedanførsel fra Gråkjærs side var at byggherren hadde sviktet i sin koordinering av aktørene i prosjektet. Lagmannsretten mente det ikke forelå svikt i koordineringen, og sa samtidig at Gråkjærs plikt til å levere avtalt prosjektering uansett ikke kunne bortfalle som et resultat av en eventuell mangelfull koordinering fra byggherrens side.
Lagmannsretten synes her å ha resonnert slik at det må være årsakssammenheng mellom en eventuell mangelfull koordinering og prosjekteringsfeilen, for at den mangelfulle koordineringen skal tillegges vekt for ansvarsspørsmålet. Dette framstår som riktig, men det er heller ikke på slike spørsmål alltid lett å forutsi hvordan domstolene vil bedømme spørsmålet. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom eventuell mangelfull prosjekteringsledelse eller koordinering på den ene siden og prosjekteringsfeil på den andre, vil være et bevisspørsmål, og det skal ikke nødvendigvis mye til for å konstatere at det foreligger slik årsakssammenheng.
LB-2019-172588
Den andre dommen er fra 30. oktober 2020 og gjelder en tvist mellom BYFA Bygg For Alle AS og rådgivningsfirmaet Siv.ing. Stener Sørensen AS. BYFA skulle oppføre et omsorgsboligbygg for Drammen kommune i en totalentreprise, og hadde engasjert Stener Sørensen som RIB. Byggherren hadde benyttet Multiconsult som RIG i forprosjektfasen. Multiconsult anbefalte direktefundamentering av bygget med hel lastfordelende plate. Stener Sørensen mente at RIGs anbefalte løsning ikke ville ivareta seismiske laster og i tillegg føre til skjevsetninger. RIB mente bygget måtte peles, og fikk gjennomslag for sin anbefaling. Det skal nevnes at jeg i denne saken representerte totalentreprenøren.
Feilen oppstod ved at RIB i tillegg til peling av byggets hovedbæresystem, prosjekterte med gulv på grunn i første etasje, uten å konferere med RIG. En tid etter overtakelse ble det avdekket at gulvet sank som følge av områdesetninger, mens bæresystemet stod i ro. Gulvet måtte fjernes, og nytt gulv ble etablert på peler – en krevende jobb å gjøre etter at bygget var oppført. Totalentreprenøren krevde kostnadene med dette dekket av sin rådgiver.
Lagmannsretten fant at det forelå en prosjekteringsfeil som RIB var ansvarlig for. Stener Sørensen innrømmet at de hadde forstått at løsningen med gulv på grunn kombinert med peling var risikabel og generelt frarådet i fagmiljøet. Likevel ble den prosjektert uten noen form for ansvarsfraskrivelse eller forbehold. Det var ikke særlig tvilsomt at dette var uaktsomt.
I denne saken ble imidlertid erstatningen nedsatt som følge av medvirkning fra totalentreprenørens side. Grunnlaget for dette var at totalentreprenøren hadde en rådgiver som hadde spilt inn en skisse for RIBs vurdering som viste den feilaktige løsningen med gulv på grunn. Totalentreprenøren ble ikke hørt med at kontraktens plassering av prosjekteringsansvaret hos Stener Sørensen måtte innebære at RIB var fullt og helt ansvarlig for prosjekteringen av den valgte løsningen.
Det er verdt å merke seg at de to fagkyndige meddommerne var i mindretall og stemte for en lavere reduksjon av erstatningen som følge av medvirkning. De la større vekt på rollefordelingen mellom oppdragsgiver og den prosjekterende, og viste til prinsippet i NS 8401 om at oppdragsgiverens godkjennelse av forslag eller prosjekteringsmateriale ikke fritar den prosjekterende for ansvaret for prosjekteringsfeil.
De to sakene sett opp mot hverandre
I begge sakene var geotekniker engasjert av byggherren i forprosjektet, og RIB engasjert av totalentreprenøren i byggefasen. I begge sakene prosjekterte RIB en annen fundamenteringsløsning enn anbefalt av RIG, og i begge sakene ville prosjekteringsfeilen vært unngått om RIB hadde fulgt RIGs anbefalte fundamenteringsprinsipp.
Faglig diskusjon om prinsipper og løsninger er som regel sunt og bra i et prosjekt. Men den rådgiver som begir seg inn i grensesnittenes skumle juridiske farvann, bør være oppmerksom på risikoen og ha sin kvalitetssikring tilsvarende på stell.
Borgarting valgte dermed en mer juridisk-teoretisk tilnærming i saken fra Drammen, mens den nyeste dommen bærer større preg av et ønske om klar ansvarsplassering basert på reelle hensyn og fagkyndige vurderinger.
Begge sakene handler tilsynelatende også om prosjekteringsledelse og koordineringansvar. Dette er alltid viktig, men prosjekteringsfeilen ble ikke forårsaket av manglende koordinering i noen av sakene – begge feilene synes hovedsakelig å ha oppstått som følge av at RIB ikke fulgte RIGs prosjekteringsanvisning.
I begge sakene var det også spørsmål om betydningen av involvering og kunnskap hos oppdragsgiveren. I Fredrikstad Seafoods-dommen var spørsmålet om det skulle få betydning for Gråkjærs ansvar at byggherrens RIG ikke gjorde anskrik da han burde sett av tilsendte skisser at det ikke var prosjektert med konstruktivt armert bunnplate. I BYFA-dommen var spørsmålet om den prosjekterende ansvar skulle settes ned fordi oppdragsgiver selv spilte inn et forslag til RIB som oppdragsgiveren ifølge lagmannsretten visste var risikabelt.
Dette ble løst ulikt i de to dommene. I Fredrikstad Seafoods-dommen mente lagmannsretten at alt ansvar lå hos den som prosjekterte, og la avgjørende vekt på at den prosjekterende ikke hadde bemannet prosjektet med tilstrekkelig kompetanse. I saken fra Drammen fikk ikke et slikt synspunkt gjennomslag. Selv om rådgiveren var den som hadde spesialkompetansen – og endatil forstod at løsningen var risikabel – viste lagmannsretten til at totalentreprenørens bidrag var en «fremtredende faktor i årsaksbildet». Borgarting valgte dermed en mer juridisk-teoretisk tilnærming i saken fra Drammen, mens den nyeste dommen bærer større preg av et ønske om klar ansvarsplassering basert på reelle hensyn og fagkyndige vurderinger.
Hva kan vi trekke ut av disse to dommene sett i sammenheng? Borgarting framstår for det første ikke som 100% synkronisert , til tross for at en av dommerne dømte i begge sakene. Men sånn er det - det er bare Høyesteretts dommer som er bindende som prejudikater for andre saker. Det kan også være at man ved bare å lese domspremissene ikke fanger opp hvordan saken har spilt seg ut i rettssalen, bl.a. gjennom vitneforklaringer. Og det er naturligvis alltid ulikt faktum i ulike saker. Om ikke annet, viser den noe ulike tilnærmingen fra Borgarting i de to sakene at det alltid må tas høyde for en generell prosessrisiko, og at det på forhånd ofte er vanskelig å si hvilke faktorer som til syvende og sist blir utslagsgivende.
